Den blanke månen nærmer seg raskt der jeg farer fram gjennom en glitrende sky av sigarrøyk og noe jeg tror meg være pudder. Eller er det støv fra materialer i oppløsning? Grøten av stemmer presser seg mot krystallene mine og fremkaller en siste fortvilet singling og jeg aner at dette vil ende riktig galt. Noe den konservative hegelianeren også synes å gjøre. Han kaster engstelige blikk rundt seg og værer muligens et angrep på hans filosofi, men jeg vet knapt hvordan Hegel ser ut annet enn at han ble avbildet med en pølse over skuldrene.

Jeg er i fritt fall, men er langt fra fri, for retningen er ufravikelig og en rosablek isse er mitt mål, om enn et vilkårlig sådant. At han ønsker å plassere seg midt i rommet, er ikke min fortjeneste. Imidlertid har jeg hele tiden visst at min lek med å dryppe stearin på de flassete jakkeslagene kunne få skjebnesvangre følger. En krok tåler ikke hva som helst av en lysekrones rugging og vrikking. Men det ligger også til min forfengelige natur å ville ta litt del i alt oppstyret omkring denne utstillingen. Jeg elsker å klirre om kapp med champagneglassene, og det er tross alt jeg som får gullrammene til å stråle og gjør malingen så glinsende at folk kan speile seg i maleriene.

Og det er nettopp der han ser meg, hegelianeren, idet jeg peprer kraniet hans med mine bøhmiske krystaller. Vi speiler oss sammen i Kalle Løchens "Etter en søvnløs natt". Jeg smiler så medfølende jeg kan til ham og tenker at  jeg tviler på om det var dette jeg ville samtidig som jeg vet at hegelianeren definitivt ikke vil det.